Fremtidens nødkommunikasjon

Denne nettsiden benytter seg av cookies. Finn mer informasjon her.

Fremtidens nødkommunikasjon

Mandag 24. mars hadde vi dette leserinnlegget på trykk i Aftenposten.
  • Direktør i Direktoratet for nødkommunikasjon, Tor Helge Lyngstøl. Foto: Olav Heggø.

Hvorfor må Norge mene noe om nødkommunikasjon etter 2021 allerede nå?

 

Svaret er enkelt: Dersom man ønsker at nød- og beredskapsetatene også i fremtiden skal ha trygge og egnede kommunikasjonsløsninger, må man planlegge nå. Fremtidens frekvensplaner meisles ut i disse dager. Hovedlinjene blir fastsatt i World Radio Conference i 2015. Tilgang til radiofrekvenser er en forutsetning for all radiokommunikasjon, og frekvenser er en begrenset naturressurs.

 

Flere tunge organisasjoner som arbeider med nødkommunikasjon i ulike land går inn for at en bit av 700 MHz-båndet settes av til nødkommunikasjonsformål. Det er en stor fordel om man internasjonalt velger samme frekvensområde, så dette initiativet støttes av Direktoratet for nødkommunikasjon. Når mange med samme behov bruker samme frekvensområde kan de bruke samme type kommunikasjonsutstyr og radioterminaler, og kommunikasjon over landegrensene blir mulig. Et større marked gir bedre forutsetninger for videreutvikling av tjenester og funksjonalitet.

 

USA har allerede satt av en bit av dette båndet til å bygge FirstNet, det planlagte amerikanske nødsambandet. Canada har valgt frekvenser i 700-MHz-båndet for nødnett, og land i Asia vurderer det samme.

 

Også andre interessenter ønsker å få tildelt en bit av dette frekvensbåndet. Den svenske regjeringen har allerede bestemt at 700-MHz-båndet skal overføres fra TV-formål til mobiltelefoni og mobildata fra april 2017, uten å gi nærmere detaljer om gjennomføringen.

 

I Norge har Norges televisjon AS konsesjon for det digitale bakkenettet som blant annet omfatter 700-MHz-båndet. Konsesjonen varer frem til 2. juni 2021.

 

Legitime behov

Et av hovedmålene med reguleringen av telekomfeltet i Europa er å få velfungerende markeder som gir gode og rimelige tjenester til forbrukerne. I tillegg har alle stater et ansvar for å sørge for sikkerhet for befolkningen. Et naturlig ledd i dette er å legge til rette for at nød- og beredskapsorganisasjoner får tilgang til tilstrekkelige kommunikasjonssystemer. Datatjenester vil bli av oppdragskritisk viktighet for nødetatene, slik taletjenester har vært det lenge. Det er mulig å sende data over det norske nødnettet i dag, men da med forholdsvis lave datarater. Behovet for overføring av høyhastighetsdata kommer til å øke etter hvert som nødetatene arbeider frem sine prosjekter med databaserte støttesystemer til oppdrag i felt, blant annet i tråd med anbefalingene i 22. juli-kommisjonens rapport.

 

I en kritisk situasjon er det ikke akseptabelt om tjenesten nødetatene er avhengige av ikke virker. I de kommersielle telenettene ser man jevnlig at mobilbrukerne benytter all kapasitet og tjenesten derfor blokkeres for alle. Dette har skjedd når profilerte personer har konserter i Norge, ved fotballkamper, medaljeutdelinger og ulykker. For nødetatene er det uakseptabelt om kommunikasjonen ikke virker ved en livstruende hendelse, eller om enkeltfeil slår nettet ut. Dette skjedde med mobilnettet i Lærdalsøyri under brannen i januar 2014. I Norge er Nødnett bygget med mekanismer som øker robustheten betraktelig sammenliknet med de vanlige mobilnettene. Blant annet er det satt opp slik at en enkeltfeil i minst mulig grad skal kunne slå det ut, og med mer reservestrøm på basestasjonene.

 

Muligheten til å avsette frekvensbånd til nød- og beredskapsformål ble tydeliggjort av Stortinget 14. juni 2013, gjennom endringer i ekomlovens § 6-4, der det nå fremgår: «Myndigheten [Post og teletilsynet] kan når det er nødvendig gi tillatelse til bruk av frekvenser til særskilte allmennyttige formål, herunder til bruk i nød- og beredskapstjeneste […]»

 

Norge bør være en pådriver for en harmonisert løsning der godt egnede frekvenser settes av til databruk for nødetater og andre som driver nød- og beredskapsarbeid. Det norske markedet er lite, derfor er en harmonisering spesielt viktig for oss.

 

Duger ikke de kommersielle nettene?

Svaret er at de selvfølgelig duger helt fint til formålet de er bygd for: Rimelige og gode tele- og datatjenester til befolkningen, i tråd med formålet i ekomloven. Men teleoperatørene tilbyr ikke et nødnett: De leverer ikke mer robusthet og tilgjengelighet enn det den jevne forbruker er villig til å betale for, og kan derfor ikke tilby datatjenester til oppdragskritisk bruk.

 

Samfunnets behov for sikker nødkommunikasjon kan ikke ivaretas utelukkende gjennom det kommersielle mobilmarkedet i dag, og det er også lite sannsynlig at det vil bli slik om fem, ti eller femten år. Behovene er for ulike. Det stilles høyere krav til sikkerhet, robusthet og tilgjengelighet for nødkommunikasjon enn til de kommersielle telenettene. Tilsvarende høye krav må kunne stilles til fremtidens nødkommunikasjon med mer utbredt bruk av data.

 

I en undersøkelse gjennomført av Direktoratet for nødkommunikasjon høsten 2013 gikk det frem at befolkningen forventer at Nødnett virker når alle andre nett har gått ned.

 

Forventningene til at nødetatene har et robust sambandsnett er skyhøye. Kan forventningene oppfylles over tid, også når nødetatene har satt i drift datatjenester for bruk i felt?

 

Svaret på disse spørsmålene avhenger blant annet av arbeidet frem mot World Radio Conference i 2015, og hva man enes om der.